24..

24 og en halv time til flyet går. Her pakkes det i dårlig fart og letes overalt etter ting som mer eller mindre er borte etter den store flyttinga. Et helt rom i sekken er fullt av piller, tabletter og linser. 15kg i bagasje er ALTFOR lite for helgarderer som meg. Må liksom helgardere meg. Hvordan bestemme hvilken kjole som skal med? Det er nok for mye allerede.

Christina kommer snart og da blir det middag for hele familien. Siste gang på lenge.. Pus murrer foran ovnen, mamma ligger på sofan og ser Animal Planet, Kjetil er med guttene på nabo og pappa funderer på tekniske duppeditter. Alt er inntil videre som det skal. Min dårligste egenskap er kanskje å si hade, sånn har det alltid vært. Helt fra jeg var mini og ikke på harde livet ville hjem fra mormor og morfar i Tvedestrand. En rose til å lukte på for minnenes skyld hjalp med på ferden østover, men tårene fosset i strømmer og Sørlandsporten var hvertfall grusom å kjøre gjennom. Da var vi ikke lenger på Sørlandet og lenge til mormor og morfar kunne sees igjen. Så med dette i bakhodet blir det egentlig bare å manne seg opp og face the facts om at det må skje. Det er jo ikke for alltid, selv om det av og til kan virke sånn. Men som Christina og jeg er enige om, er det jo et godt tegn å ha vansker for avskjeder, da vet en jo at en har noen å være glad i og savne. Ikke nødvendigvis alle som har det.

Da skal sekkene omorganiseres og pakkes litt fullere..